Jeg vet ikke om denne bloggen noensinne kommer til å bli vist til noen jeg kjenner. Vet heller ikke om andre kan finne den og lese den. Egentlig aner jeg ikke hvordan en blogg fungerer. Trenger et utløp for alle følelsene jeg ikke klarer å snakke om. For alle tankene som gnager. For alt raseriet som gjør at jeg har intenst lyst å slå noen! Slå løs på hvemsomhelst! Samme hvem det måtte være! For alle tårene som faller…
Sorgen og savnet river og sliter i meg. 6 uker har gått siden hjertet mitt døde. 4 uker siden begravelsen. De 6 lengste ukene i mitt liv.
Jula kom og gikk igjen. Jeg klistret på meg et falskt smil og oppførte meg som om alt var greit. Alt for at mine to bonusgutter skulle få en fin jul. Mannen fikk for første gang høre at han kunne gå inn å sette seg når kjøkkenet skulle ryddes. Jeg hadde et veldig sterkt behov for litt alenetid der masken kunne få falle.
Mange netter med lite søvn i jula. På nattestid kommer alle tårene som ble holdt tilbake på dagtid. Alle følelsene kommer også, både sorg og sinne. Like mye sinne som sorg, til tider mer sinne enn sorg. Og alle tankene. Alle hvorfor… Alle hvordan… Alle hva skjedde… Så mange følelser og spørsmål at til og med sovetablettene jeg fikk av legen sliter med å skrue dem av.
Dessverre var takknemligheten stor første juledagskveld da guttene skulle feire resten av jula med sin mor. Da var det bare en familiemiddag med min familie før alt av masker kunne falle for noen dager.
Første jul uten hjertet mitt er overstått. Det som skulle bli min beste jul noensinne… Min verste jul noensinne.
Lille skatten min💙 mamma savner deg så uendelig mye💔
